Systemene som dro til Skysetra for å gjøre seg fete
Som leder må jeg leve med at jeg kan minst om teknologi i vårt selskap. Under en nylig samling kom en av våre konsulenter, Skybert, med noen observasjoner om større virksomheters tilnærming til skytjenester. Jeg bad derfor om noe stikkord på en mail, og fikk følgende historie tilbake. Artig og pedagogisk skrevet, og fortjener derfor et større publikum.
Det var en gang et datasenter som produserte alle IT-tjenester for en stor bedrift. Det funket stort sett veldig fint, men enkelte tjenester var kompliserte å drifte og kostet mye å holde oppe.
Derfor var det en dag at Mailbukken fant ut at den ville reise en tur til Skysetra for å gjøre seg fet og fin. Den visste egentlig ikke om den kom til å bli der for godt, eller om den ville vende tilbake når høsten kom og dagene ble kortere. For å komme seg til Skysetra måtte den imidlertid over en bru, og under den brua bodde både IT-sjefen og selveste Sikkerhetsdirektøren. Mailbukken listet seg ut på brua, men ble selvfølgelig oppdaget av Sikkerhetsdirektøren som alltid var på vakt mot uregelmessigheter.
– Hvor har du egentlig tenkt deg hen? ropte han til Mailbukken.
– Jeg skal til Skysetra for å gjøre meg feit og fin, svarte Mailbukken.
– Hva har du i ryggsekken, da? Sikkerhetsdirektøren var blitt mistenksom.
– Å, jeg har bare en kopi av brukerkatalogen som jeg må ha for å holde oversikt over brukerne mine.
– Du har vel tatt med deg passordene også da?, insinuerte Sikkerhetsdirektøren.
– Nei, de har jeg lagt igjen hjemme så de ikke skal komme på avveie, svarte Mailbukken, litt mindre usikker nå.
– Ok da, du kan stikke til Skysetra, men pass på så du ikke lekker hemmeligheter mens du er der.
Fremme på Skysetra fant Mailbukken seg vel til rette. Han hadde god kontakt med miljøet hjemme, for det var supert internett på Skysetra. Hjemme i datasenteret gikk ryktene blant de andre tjenestene om at Mailbukken hadde det bra på Skysetra og at han hadde en egen brukerkatalog som kunne brukes av alle tjenestene. De meldte derfor til IT-sjefen at de også ville bruke denne katalogen slik at brukerne skulle få det enklere når de skulle bruke tjenestene. IT-sjefen tenkte seg om lenge og vel, men kom til slutt frem til at det kunne være lurt å la brukerkatalogen Mailbukken hadde sneket med seg, komme til nytte også for de andre tjenestene. For brukerne ble dette mye bedre. De kunne logge seg på en gang mot brukerkatalogen på Skysetra, og bruke den påloggingen mot alle tjenestene i datasenteret uten å logge seg på flere ganger.
Det gikk ikke lange stunden før en av PCene på en firmafest foreslo at de også skulle stikke av fra datasenteret. Den syntes at de ble litt dårlig behandlet av tjenestene i datasenteret som skulle passe på dem. Spesielt irriterende var det at disse tjenestene var så opptatt av at alt skulle være på lokalnettet. Det gikk rykter om at det fantes en tjeneste på Skysetra som kunne passe på PCene hele tiden, også når de ikke var hjemme i lokalnettet. Noen kalte den Intune.
En liten gruppe PCer stilte seg opp på rekke og la i vei. Men de var ikke kommet langt før de også måtte over brua. IT-sjefen så de nærme seg og lurte på hvor de hadde tenkte seg.
– Vi skal ut i verden, vi! Svarte en av de minste laptopene.
– Ha! flirte IT-sjefen. – Helt på egenhånd liksom? Hvordan tror dere det kommer til å gå. Dere som aldri har vært utenfor lokalnettet?
– Slapp av, Pappa! Det var en eplekjekk, hvit laptop som svarte. Vi har meldt oss inn i Intune på Skysetra. Han har full kontroll på hvor vi er og du får full oversikt over hva vi driver med.
– Mnja… IT-sjefen var veldig usikker på dette. Men han tenkte at han kunne la dem prøve. Det var jo bare en liten bunke laptoper, og når sant skal sies hadde han egentlig fokus et helt annet sted enn på disse uskikkelige laptopene.
– Ok, da. Dere kan stikke. Men ikke prøv dere på noe tull, og jeg vil ha oppdatering fra dere hver eneste dag!
– Jada, Pappa! kom det fra den eplekjekke. Han var alt halvveis rundt neste sving.
Tingene fungerte egentlig veldig fint. Utover vinteren hadde IT-sjefen og Sikkerhetsdirektøren flere møter under brua si. De snakket om at hverdagen egentlig var blitt enklere etter at Mailbukken og PCene stakk til fjells. Brukerne syntes også det var mye som var blitt bedre. Litt i det stille hadde også resten av PC’ene reist ut i verden og nå var det bare de litt konservative serverene som var igjen hjemme. Systemene som kjørte på de konservative serverene hadde imidlertid fått nyheter fra Skysetra om at det fantes servere der også. Og de var mye enklere å tilpasse til systemene. På Skysetra kunne de enkelt endre på serverne om de ikke oppførte som man ville. Hjemme var det mange gamle surpump-servere som ikke ville høre når de fikk beskjed om at de ikke var kjappe nok.
Systemene bestemte seg for å følge etter Mailbukken og de andre. En etter en lurte de seg over brua om natta. IT-sjefen og Sikkerhetsdirektøren forsto godt hva som skjedde, men de hadde egentlig ikke så mye imot det. De var blitt mer opptatt av å holde styr på det som skjedde på Skysetra og tenkte det var like greit å få samlet alle sammen på samme sted.
Til slutt stod datasenteret igjen, uten systemer og ingen PCer å passe på. Den eneste som fortsatt hadde noe å gjøre var katalogtjenesten. Katalogen Mailbukken hadde lurt med seg til Skysetra, tok fortsatt kontakt for å få bekreftet et passord. Det ble egentlig lenger og lenger mellom hver gang noen var innom og det hele begynte å bli ganske kjedelig.
En kveld lurte katalogtjenesten seg ut av datasenteret med alle passordene ryggsekken. Den passerte brua uten problemer, for IT-sjefen og Sikkerhetsdirektøren hadde begynt å gå tidlig hjem om kvelden. På Skysetra fant den igjen katalogen som hadde vært der hele tiden og de to slo seg sammen.
IT-Sjefen oppdaget plutselig at det ikke var mange tjenester igjen i datasenteret. Og de som fortsatt var der var gamle greier som ikke lenger var i bruk, men hadde blitt glemt når de ikke lenger hadde noen oppgaver. Han steg gjennom korridoren der lyden av kjølemaskinene minnet om den gangen det var fullt av aktivitet her.
Lengst inne i gangen var den store spaken som var merket med “hovedstrømbryter”. Han tok tak i håndtaket, trakk pusten dypt, og slo spaken ned.
Det ble helt stille i korridoren…